Å måle egenskaper.
IQ-testen er den best dokumenterte metode for kartlegging av psykologisk fungering. Hvis du skal ansette noen til en jobb, vurdere læringspotensial eller si noe om en persons generelle fungering, finnes det knapt noen metode som kan konkurrere med en test som består av oppgaver med varierende vanskelighetsgrad, der resultatet sammenlignes med en representativ gruppe. Den amerikanske evolusjonspsykologen Steven Pinker, beskriver IQ-testen som psykologiens viktigste bidrag til vitenskapen ved siden av litteraturen om begrensningene i menneskets vurderingsevne. På sett og vis er de to temaene beslektet. Mens vi mennesker er preget av fordommer og erfaringer når vi gjør vurderinger, er testskårer uavhengig av bakgrunn og erfaring hos den som administrerer testen.
For et par år siden, dukket temaet foreldrekompetanse opp under en samtale med noen kolleger. Spørsmålet var om det fantes tester som kunne kartlegge omsorgsevne. Den som spurte jobbet som sakkyndig og var på jakt etter instrument som kunne brukes som vurderingsgrunnlag i barnefordelingssaker. I en spøkefull tone var det en som foreslo å teste foreldrene med WAIS. Forlaget ble selvsagt ikke tatt alvorlig, for omsorgsevne er noe helt annet enn IQ,. Det finnes riktignok tilfeller der IQ-testing kan være relevant for slike vurderinger, f.eks. i tilfeller der det er tvil om foreldre har kognitiv kapasitet til å gi grunnleggende omsorg, men det var ikke slike saker kollegaen tenkte på. «Hvilken test ville være bedre»? spurte den samme personen. Det var ingen av oss som kunne spørsmålet. Det gikk opp for oss at dersom man skulle bruke en test, så ville faktisk en IQ-test være minst like treffsikker som noen annen metode.
Dette høres underlig ut, ja rett og slett uhørt! Et samfunn der foreldre rangeres etter IQ, passer best inn i dommedags-litteraturen og ikke i et moderne sosialdemokrati. Mor eller fars evne til å ta ansvar, sette til side egne behov, kommunisere og ikke minst deres emosjonelle modenhet er langt viktigere enn hva de skårer på en IQ-test.
Problemet er at disse, langt viktigere egenskapene, ikke lar seg teste på samme måte som IQ. Grunnen er at det som gjør foreldrerollen krevende, er ikke at vi ikke vet hva som skal til for å yte god omsorg. Utfordringen ligger i å mestre de ulike situasjonene som oppstår i en travel hverdag, være passe konsekvent, passe streng, passe ditt og passe datt. Vi får bare vist vår omsorgsevne i situasjoner som utfordrer denne evnen. Den umiddelbare løsningen kan synes å være å lage en test som skåre foreldrenes omsorgsevne når de er sammen med barna, men en slik test er langt fra pålitelig. Det er noe helt annet å yte omsorg, når det sitter noen og observerer deg, enn når du er alene med barna og det er du som er sjefen. Mange foreldre blir stresset i en slik situasjon. Det kan igjen stresse barnet, den lille virker utrygg og utrygghet kan være være barnets symptom på at det er utsatt for dårlig omsorg. Observanden blir ennå mer stresset, og dermed har vi det gående. Men er det egentlig foreldres omsorgsevne som utfordres i en slik situasjon? Eller er det evnen til å opptre naturlig og utvungent i en stresset situasjon? Noen kan synes at det er uproblematisk å bli observert, men betyr ikke at de er bedre omsorgsgivere enn en som blir stresset når den sakkyndige sitter der med penn og papir og “vurderer samspillet”. Vi vet dermed ikke hva vi har observert, det kan være stress eller det kan være dårlig omsorg. Observasjonen kan ikke generaliseres, den sier ikke noe om det som skjer utenfor den aktuelle situasjonen.
Fordelen med IQ-testen er at den gir pålitelige skårer, den skåren du får i dag vil ligne på skåren du får om ett år. I tillegg kan resultatet generaliseres. Enhver oppgave som krever at du bruker hodet, med en avgrenset mengde korrekte svar, vil teste evnen til å bruke hodet resultatet kan generaliseres. Skåren vi får på en IQ-test er knyttet til om man klarer oppgavene eller ikke. Det er ingen tvil om hva du skal gjøre og du det er neste umulig å jukse seg til en god skår. Dette gjør IQ-testen til en unik metode. og i de snart 100 årene som har gått siden franskmannen Alfred Binet publiserte den første moderne evnetesten i Paris i 1900, har det dukket opp mange metoder som ble publisert med store forventninger. Emosjonell intelligens, Sosial Intelligens, Økologisk Intelligens eller Relasjonell kompetanse er noen eksempler. Alle metoder som tar utgangspunkt disse begrepene har hatt kort varighet. I skolen drev man en periode med et begrep som man kalte lærestil. Barnets lærestil hadde større betydning enn IQ, mente man. Så gikk det en stund, og siden har ingen hørt mer fra den kanten.
Problemet er ikke at det ikke finnes Sosial Intelligens. Og selvsagt har noen bedre Emosjonell intelligens enn andre. Sosial intelligens er evnen til å tilegne seg ressurser i en kompleks sosial setting. Emosjonell intelligens er evnen til å påvirke og å forstå egne og andres følelser. Det finnes mange evner som ikke er direkte knyttet til IQ og som kan defineres på en forståelig måte. Problemet er at disse evnene ikke lar seg utfordre i en strukturert situasjon. Skal du lage en EQ test, må du utfordre evnen til å forstå og å påvirke andre følelser. Det er vanskelig å gjøre hvis det ikke er mestring og forståelse av egne følelser som står på spill, og det gjør de sjelden hvis ikke man befinner seg i en reell situasjon. Enhver situasjon som legger til rette for å teste en bestemt egenskap, har en tendens til å ende som en IQ- eller personlighetstest. Enten må du løse oppgaver (og alle oppgaver som må løses har en tendens til å korrelere med IQ) eller så beskriver du deg selv og da snakker vi om personlighet.
Du må vite hva testen kan og ikke kan si noe om!
IQ-testen har en unik posisjon i test-psykologien, men den er også omdiskutert. Hvem kjenner ikke noen med høy IQ som ikke kom noen vei, eller en som kanskje ikke er den skarpeste kniven, men som likevel har en fantastisk evne med folk? Man kommer langt med klokskap, måtehold og selvdisiplin og dette er egenskaper som mange vil hevde utvikles gjennom å gjøre rette valg, ved å fokusere på det som betyr noe etc. Hvorfor har IQ fått så høy status, mens dydene og det mellommenneskelige kommer i bakgrunnen?
Hvis vi går noen år tilbake i tid, nærmere bestemt til året 1921, så kan vi kanskje få et lite hint om hvorfor IQ-testen har fått den statusen den har i dag. Dette året satte nemlig den amerikanske psykologen Lewis Terman en studie som fortsatt pågår. I “the Study of the gifted” identifiserte Terman nærmere 1500 barn som hadde en IQ på 130 eller mer. Studien hadde som mål å følge disse gjennom hele livsløpet, og den pågår så lenge noen av deltakerne er i live. Denne gruppen viste seg å prestere betydelig bedre enn resten av befolkningen. Halvparten fikk høyere utdannelse, mot 8% i hele befolkningen. Flere av dem ble anerkjente vitenskapsmenn og gruppen var overrepresentert i positiv retning på alt fra utdanning til karriere, familieliv, psykisk helse etc. Det var mange i gruppen som levde “helt vanlige liv” i “helt vanlige jobber”. To av dem som ikke kom med i studien fordi de ikke skåret høyt nok, ble senere nobelprisvinnere og Terman selv påpekte at sammenhengen mellom IQ og suksess var langt fra perfekt. Likevel må resultatene tolkes dithen at det på gruppenivå er en klar sammenheng mellom IQ-skår og fremgang på andre arenaer. Denne funnet har vist seg konsistent i en overveiende del av de studier som har undersøkt sammenhengen mellom IQ og prestasjoner i “verden der ute”.
Den som har brukt IQ-tester i utredningsarbeid med barn har nok også sett denne sammenhengen, særlig sammenhengen mellom lave skårer og skolefaglige utfordringer. Samtidig vil den som administrerer en IQ-test som WISC-V, oppleve en viss skepsis fra enkelte. Begrepet er ladet og mange frykter konsekvensene for den som testes. Etter hvert som testing brer om seg på mange arenaer i samfunnet, er dette poenget mer aktuelt enn noensinne. Noen av dem som leser denne boken har sannsynligvis vært, eller kjenner noen som har vært, utsatt for psykologisk testing. Mange av oss har for eksempel blitt testet når vi søker på en jobb, og enkelte universiteter i (særlig i England og USA) bruker IQ-testing (som noen ganger går under andre betegnelser) som en del av opptaksprøvene. Innenfor de fleste institusjoner der mennesker skal vurderes for en posisjon eller lignende kan psykologisk testing, og dermed IQ-testing være aktuelt.
Grunnen til dette er at vi svært ofte ikke får et korrekt inntrykk av en person ved bare å møte og prate med personen. Vi får et inntrykk, men vi erfarer ofte at dette ikke stemmer. Det typiske eksempelet finner vi i arbeidslivet, hvor mange sjefer har hatt store forhåpninger til en jobbsøker, for så å bli skuffet når vedkommende har vært ansatt en stund. Etter mange slike skuffelser blir psykologiske tester noe man tyr til for ikke la seg lure av et godt førsteinntrykk.
I arbeid med barn, blir testing først og fremst brukt som differensialdiagnostisk verktøy. En elev henvises for oppmerksomhetsvansker, men etter testing blir problembeskrivelsen endret til generelle lærevansker. I noen tilfeller finner en ut at et barn som ble henvist for lærevansker får en høy IQ, og dermed er det kanskje oppmerksomheten (eller noe annet) som er problemet.
I disse to situasjonene blir testresultatet en del av vurderingsgrunnlaget, og testen skal hjelpe oss til å finne ut noe som vi kanskje ikke er synlig ved direkte observasjon. Samtidig må testresultatet tolkes med varsomhet, og en IQ-skår skal aldri være eneste vurderingsgrunnlag. Det har i de senere år dukket opp flere tilfeller der personer med normal intelligens har blitt feildiagnostisert med lærevansker etter en test de tok som barn.
For at man skal møte utfordringene knyttet til bruk av psykologiske tester, har Den internasjonale testkommisjons (ITC) laget retningslinjer som fagpersonen kan bruke som referanse for å kunne møte, utrede og behandle klienten på en etisk forsvarlig måte.